Acylation stimulating protein (ASP)

Hypotese: Usikker teori, forhåndsforestilling som ikke er undersøkt nærmere

De fleste vil forklare den globale overvektsepidemien med at vi spiser mer og beveger oss mindre. Som resultat av denne overspisingen kommer vi nødvendigvis i et energioverskudd og legger på oss. Det er vanskelig å bestride denne basisen av naturvitenskap, men den sier ikke noe om hvorfor vi faktisk spiser for mye.

Denne forklaringen er blitt utfordret av mange hypoteser de senere årene og en av de mest omdiskuterte, men også bestselgende har vært insulinhypotesen fremmet blant andre av forfatteren og journalisten Gary Taubes.
Taubes hypotese går i korthet ut på at insulin er det mest potente fettregulerende hormonet vi har og ved høye verdier av insulin stimuleres fettlagring og energi lagret i fettet gjøres utilgjengelig for organismen. Derav følger at dersom man spiser mat som stimulerer insulinutskillelsen (sukker og raskt absorberbare karbohydrater) vil man lagre fett og blokkere fettforbrenningen – og dermed legge på seg. Spiser man derimot et karbohydratfattig kosthold som ikke stimulerer insulinutskillelse, vil fettlagringen reduseres kraftig og fettforbrenningen øke. Energien lagret i kroppens fett gjøres tilgjengelig, forbrennes og man går ned i vekt. Logisk og enkelt,- kanskje litt for enkelt?

Taubes insulinhypotese kritiseres av mange og avfeies av andre. Kritikken har til dels vært blandet med ufine personkarakteristikker, hvilket jeg har liten sans for, men også vært saklig og begrunnet. Jeg skal komme litt tilbake til dette i et senere innlegg om denne hypotesedebatten, men ville i denne omgang ta for meg et protein som ofte er brukt som forklaring på at Taubes hypotese ikke kan være riktig, nemlig Acylation Stimulating Protein (heretter ASP). ASP hevdes å være like viktig i reguleringen av fettlagring og fettforbrenning, men uavhengig av insulin og karbohydrater. Følgelig kan ikke insulinhypotesen være korrekt.

Før du fortsetter, kan det være lurt å lese litt mer om fettsyremetabolismen her.

Fettceller produserer mange faktorer som er involvert i energireguleringen og fettmetabolismen. En av disse faktorene er ASP. ASP stimulerer syntesen (produksjonen) av triglycerider som er den formen fettet har i fettlagrene våre. Dette skjer blant annet gjennom økt opptak av glukose og fettsyrer i fettcellene, en effekt som synes å være uavhengig av den lipogene (fettlagrende) effekten til insulin (1).

Fettvevet er et aktivt organ

ASP aktiverer det hastighetsbegrensende enzymet i produksjonen av triglycerider, det såkalte diacylglycerol acyltransferase. Både insulin og ASP blokkerer fettforbrenningen og reduserer frigivelsen av fettsyrer fra fettvevet gjennom å hemme effekten av hormon-sensitiv lipase.

Andre funn knyttet til ASP (hentet fra en fersk oversiktsartikkel av Saleh et al. publisert i Obesity (2))

  • Personer med fedme har høyere nivåer (58-400%) enn normalvektige.
  • I flere studier har man funnet en positiv sammenheng mellom fedme og høye nivåer av ASP, både knyttet til BMI, hoft-midje-ratio og fettprosent.
  • Når fettcellene modnes, blir de mer sensitive for ASP.
  • Vekttap og langvarig faste senker nivået av ASP.
  • I dyreforsøk har man sett at mus som ikke responderer på ASP (C3-knockout-mus) legger ikke på seg.
  • Høye verdier av ASP er også assosiert med nefrotisk syndrom (nyresykdom med bl.a. stort proteintap via nyrene), PCOS (polycystisk ovarialsyndrom), dyslipidemi og hjerte- karsykdom.

Så langt, har vi altså en substans som hemmer fettforbrenning, øker fettlagring, er assosiert med fedme og en rekker metabolske sykdommer og utfolder effekten uavhengig av insulin. Hva gir høyere nivåer av ASP? Er det mat eller andre stimuli?

Selv om det på dette området er en del motstridende resultater, fant en canadisk-nederlandsk gruppe ikke noen stigning av ASP ved inntak av forskjellige ernæringskomponenter (3). Ved inntak av hhv. Fett, glukose, fett + glukose og vann observerte de ingen stigning i ASP. Fraværet av stigning i ASP etter måltid er også observert i flere andre studier, mens noen få har observert en stigning og andre igjen fallende verdier. Man kan med andre ord ikke konkludere med at matinntak øker nivået av ASP.

Hvilke andre faktorer er det så som stimulerer til høyere nivåer av ASP? Man har ikke klart å konkludere på dette, men en forskergruppe i Montreal fant at stigning i insulin tredoblet produksjonen av ASP og videre at stigning i kylomikroner (lipoproteiner som transporterer fett fra tarm til lever) ga en massiv stigning av ASP (1500%) (4).

Fett tas opp fra tarmen og transporteres i blodet i kylomikroner

Når vi samtidig vet at glukose er en betydelig regulator for fettopptaket fra tarm og stigning av kylomikroner (5), var kanskje ikke ASP og insulin så uavhengig av hverandre allikevel?

Konklusjon:
Acylation stimulating protein (ASP) er et fettregulerende enzym som hemmer fettforbrenning og promoterer fettlagring. Høye verdier er assosiert med fedme og en rekke metabolske sykdommer og ASP kan utfolde sin effekt uavhengig av insulin. Til tross for noe motstridende data, synes nivået av ASP ikke å påvirkes av matinnakt, men stiger ved økende nivåer av insulin og særlig ved fettopptak fra tarmen via kylomikroner. Jeg kan ikke se at ASP står i kontrast til Taubes insulin-hypotese, men understreker vel at den er i overkant enkel. Om Taubes insulin-hypotese er den mest sannsynlig vil jeg ikke påstå, men det kommer jeg tilbake til ved en senere anledning.

Referanser:

1. Yasruel Z, Cianflone K, Sniderman AD, Rosenbloom M, Walsh M, Rodriguez MA. Effect of acylation stimulating protein on the triacylglycerol synthetic pathway of human adipose tissue. Lipids. 1991 Jul.;26(7):495–499.

2. Saleh J, Al-Wardy N, Farhan H, Al-Khanbashi M, Cianflone K. Acylation stimulating protein: a female lipogenic factor? Obes Rev. 2011 Jun.;12(6):440–448.

3. van Oostrom AJ, van Dijk H, Verseyden C, Sniderman AD, Cianflone K, Rabelink TJ, et al. Addition of glucose to an oral fat load reduces postprandial free fatty acids and prevents the postprandial increase in complement component 3. Am J Clin Nutr. 2004 Mar.;79(3):510–515.

4. Maslowska M, Scantlebury T, Germinario R, Cianflone K. Acute in vitro production of acylation stimulating protein in differentiated human adipocytes. J Lipid Res. 1997 Jan.;38(1):1–11.

5. Robertson MD, Parkes M, Warren BF, Ferguson DJP, Jackson KG, Jewell DP, et al. Mobilisation of enterocyte fat stores by oral glucose in humans. Gut. 2003 Jun.;52(6):834–839.

About these ads

No comments yet... Be the first to leave a reply!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 275 andre følgere