30/06/2011 
Fettsyrer fyller flere viktige funksjoner i kroppen og er fysiologisk helt nødvendige for kroppens fysiologi og biokjemi. De fungerer som brennstoff, men inngår også som komponenter i fosfolipider og glykolipider, dvs. ikke-vannløselige komponenter som vi finner i proteiner, hormoner og signalstoffer inne i cellene. Fettsyrer lagres i fettvev som triglycerider (nøytralt fett) og fungerer der som energireserver.
Perifert vev får tilgang til energireservene lagret i fettvev gjennom en prosess bestående av tre faser:
- Først må lipidene mobiliseres. I denne prosessen blir triglycerider degradert til fettsyrer og glyserol som blir frigitt fra fettvevet og transportert til vevet som har energibehov.
- Mobiliseringen av triglycerider styres av hormon-sensitiv-lipase (HSL); se figur 1.
- Glukagon (motvekten til Insulin) og Adrenalin stimulerer til mobilisering av triglycerider gjennom ved å aktivere HSL.
- Insulin derimot inhiberer aktiviteten til HSL og blokkerer for lipolyse (fettforbrenning).
- I det energikrevende vevet må fettsyrene aktiveres og transporteres inn mitokondriene (cellenes kraftverk) for såkalt degradering.
- Fettsyrene aktiveres til acyl CoA og transporteres over mitokondriemembranen ved hjelp av carnitin.
- Fettsyrene brytes ned steg for steg til Acetyl-CoA som igjen prosesseres i sitronsyresyklus (Krebs’ syklus).
- Acetyl Coa kondenserer med oxalacetat og entrer sitronsyresyklus.
- Sitronsyresyklus er en serie kjemiske reaksjoner som er svært viktig i alle levende celler som nyttiggjør seg av oksygen som en del av celleåndingen. I denne syklusen blir det dannet energibærende substanser som ATP (Wikipedia)
Figur 1: Mobiliseringen av triglycerider styres av en hormonsensitiv lipase (triacylglycerol-lipase). Insulin hemmer lipasen og blokkerer tilgangen til disse energilagrene.
Fettsyresyntese = Produksjon av fettsyrer
Kroppens egenproduksjon av fettsyrer skjer i cytoplasma, dvs. inne i cellen men utenfor mitokondriene. Enzymene som styrer fettsyresyntesen kalles fettsyresyntase og gjør det gjennom å styre en stadig forlengelse av fettsyrekjeden.
Fettsyremetabolismen er strikt kontrollert slik at syntese (fettlagring) og degradering (fettforbrenning) er tilpasset organismens behov. Fettsyresyntesen er eksempelvis på sitt maksimale når det er tilstrekkelig med karbohydrater tilgjengelig og lite tilgjengelige fettsyrer. Dette vil eksempelvis være tilfelle etter karbohydratrike måltider hvor den påfølgende insulinutskillelsen blokkerer for mobilisering av energilagrene i fettvevet , bl.a. gjennom den inhiberende effekten på hormon-sensitiv-lipase.
Et annet enzym som spiller en nøkkelrolle i fettsyremetabolismen er acetyl-CoA-carboxylase (se figur 2). Dette fordi det er helt vesentlig i forlengelsen av fettsyrekjedene når fettsyrer skal syntetiseres. Det første og irreversible steget i kroppens produksjon av fettsyrer er at Acetyl-CoA omdannes til Malonyl-CoA, en prosess som altså styres av acetyl-CoA-carboxylase.
Figur 2: acetyl-CoA-carboxylase (ACC) styrer kroppens egenproduksjon av fettsyrer. Insulin øker aktiviteten til ACC og dermed fettsyreproduksjonen.
Dette enzymet reagerer også på både lokale og hormonelle forandringer. Eksempelvis slås enzymet av ved energimangel slik at fett ikke blir syntetisert når det er behov for energi,- mens insulin stimulerer til fettsyresyntese og fettlagring gjennom aktivering av acetyl-CoA-carboxylase. Adrenalin og Glukagon har her motsatt effekt og virker som motvekt til insulin.
Fakta er hentet litt fra eget hode og fra ”bibelen” i biokjemi, Biochemistry av Lubert Stryer (1)
1. Berg JM, Tymoczko JL, Stryer L. Biochemistry. Sixth edition. W H Freeman & Co; 2007.
har det noe å si hvordan type fett det hvordan kroppen klarer å lage energi? Jeg merker at noe form for fett får jeg raskt og jevn energi mens andre typer (eks avokado og oliven olje) gjør at jeg får mye mindre energi, selv om fettmengden er lik.
(spiser kjennerell lavkarbo, periodevis ketose)
Vi skiller mellom fettsyrene som kroppen produserer selv, eks av sukker/glukose og ernæringsfett som taes opp via tarmen og tranporteres derifra med kylomikroner. Jeg vet ikke noe om de forskjellige fettsyrene fra mat har forskjellig tilgjengelighet i forhold til å bli omsatt som energi,- dessverre. Kanskje noen andre kan hjelpe oss?
En (fri fantasi) teori jeg har er at kroppen bruker lengre tid på å bryte ned avokado og få transportert det ut i kroppen, enn f.eks meierismør eller annet “flytende” fett med lettere konsistens. Kan det være noe Espen? Bruker kroppen lengre tid på å lage energi av noe etter hva slags konsistens maten har? Det virker i grunnen logisk.
Jeg til tro det er en riktig observasjon og grunnen er nok at det er ganske mye fiber i avocado og ikke noe i flytende fett som smør. Fiber gir lengre tid for passasje gjennom tarmen.